Bygdebladet Randaberg og Rennesøy

Bygdebladet

På hjemmebane i RIL

På grasrota: Gunnar Kolnes har alltid følt seg hjemme i RIL. Foto: Kathrine Knutsen

På 64 år har Gunnar Kolnes satt mange spor i Randaberg. Likevel tror han folk flest forbinder ham med fotballen.

Bygdebladet
Bygdebladet Randaberg og Rennesøy

Publisert:

Sist oppdatert: 22.03.2019 kl 16:38

- Skal vi se... Jeg må bare sende det siste her, ellers så går det i glemmeboken. Alderen, vet du, gliser 64-åringen. Fingrene hamrer løs på tastauret. Etterkalkuleringen tar form.

- Sånn!

Føttene går noen skritt før hendene inntar hvile flettet inn i hverandre oppå det trehvite, rektangulære møtebordet.

- Så du for deg å sitte her? Var dette drømmen?

- Nei.

Svaret trenger ingen betenkningstid. Etter at Gunnar var ferdig med skolen, havnet han i Setermoen i Troms i militæret. Han likte seg og så muligheter for å gå videre til å bli korporal. Noe han også ble anmodet om.

- Far brukte aldri mange ord. Det var kraftig underforstått at jeg skulle komme hjem for å drive bedriften videre.

Fotballens makt

4000 kvadratmeter næringslokaler. Noen kontorer utenom. 100 leiligheter. Flere i anmarsj. Maskinentreprenørfirma med 23 ansatte. Det er spor Gunnar har satt i hjembygda over tid.

- Hva tror du folk forbinder meg deg?

- Fotball. Ril. Han rasler litt med fingrene.

- Ja. Uten tvil. Ansiktet brekker opp i et smil.

- Og det er du fornøyd med?

- Absolutt. Den gressmatta der var lekeplassen min helt fra jeg var liten. Og en plass hvor jeg fikk mye støtte og gode venner gjennom tøffe perioder i livet i voksen alder. Og da føltes det helt naturlig å gi noe tilbake også.

- Ikke sant. Hvor mange dugnadstimer har du lagt ned gjennom årene?

Hodet tilter tilbake, gjør seg klar som på en heading til å smelle ut latteren som er på vei opp halsen.

- Sånt regner vi ikke på.

De brune øynene har absorbert opp varmen latteren ga ut i rommet. Det er tydelig at en gressmatte, et lag, et klubbhus og folkene der har en verdi langt utover det fotballmessige.

- Du spilte selv eller?

- Jeg gjorde det som barn, ja. Ga meg når jeg nådde juniornivå.

- Og med din fysikk - snakker vi forsvar?

- Keeper!

- Med mål om å bli proff?

- Hah! Den drømmen kunne alle som var målmenn på den tiden se langt etter. Ola Randaberg sin storhetstid over fire generasjoner gjorde sitt til at det der, det kunne vi bare glemme. Ingen danket ut Ola mellom målstengene.

Hendene har forlatt hverandre og gestikulerer vilt rundt hodet til Gunnar.

- Og til tross for dette har dere altså klart å beholde vennskapet?

- Ja! Er det ikke rart?

Som med all fotballhumor, sitter også denne løst med ironi og sarkasme som innpakningspapir.

- Ola var en grei kar. Jeg husker jeg gikk inn til styret i Ril og sa jeg ville bli leder for ungdomsavdelingen. Jeg var 16 år.

- Jøss. Og det fikk du?

- Jeg gjorde det, på bakgrunn av at to voksne holdt oppsyn med det vi gjorde. Ola var en dem. God mann. Vi visste alltid hvor vi hadde ham. Om det ble en fest og to, tok Ola det med ro. Han stolte på oss.

- Å? Var det jubel og baluba?

- Ikke mye. Jeg var en grei og snill kar. Beskjeden. Som nå. Ikke mye ugagn med meg. Jeg mener å huske at vi oppførte oss riktig så fint - for det meste.

- For det meste?

- For det meste, ja. Smilet drar frem perleraden.

- Men, leder for ungdomsavdelingen når du var 16 år? Det var vel ikke akkurat normalt. Hvorfor?

- Jeg måtte jo ha noe å gjøre på. Noe å fylle fritiden med. Kunne jo ikke bare gå og reke gatelangs.

- Sånn blir det vel når Ola stjal en gryende kometkarriere som keeper?
- Ikke sant. Nå har du skjønt det.

Hendene har lagt seg om magen på Gunnar nå. Spenner seg diagonalt som to setebelter fra hver sin side av kroppen. Rister i takt med resten av kroppen over den uskyldige ertingen.

Styrte unna døden

I 1999 fikk Gunnar hjerteinfarkt. Da var solide venner gode å ha.

- Ola kjørte meg til lege og deretter sykehuset da jeg fikk hjerteinfarkt. Som du skjønner har vi opplevd det meste sammen. Han ler. Han kan gjøre det nå. Det gikk godt.

- Var du redd på noe tidspunkt?

- Nei. Aldri. Døden var ikke et alternativ. Men det gjorde meg ettertenksom i den grad at jeg og min nåværende kone giftet oss en stund etterpå. Slik at de i verste fall skulle være økonomisk sikret. Jeg husker søsteren min ringte og kjeftet meg opp på at det var det rette å gjøre. Å gifte seg - altså. Latteren starter igjen. Gunnar er nest eldst i en søskenflokk på fem. Han er størst av guttene. Nå er de fire igjen. Ene søsteren tapte kampen mot kreften. Det samme gjorde både mor og far.

- Jeg var, og er, veldig familiekjær. Ett av de sterkeste minnene jeg har fra sykdomsperioden til mor, var at vi hadde middag sammen hver dag. Det var nære og fine øyeblikk.

Selv har Gunnar tre barn. En datter på 38 år fra sitt første ekteskap samt en jente på 19 år og en sønn på 22 år fra sitt nåværende ekteskap. I tillegg er han morfar til trillinger som eldstedatteren fikk for 20 måneder siden, og skal bli farfar ved utkanten av året.

- De bor i byen, men jeg er allerede godt i gang med å lære dem opp til å bli Randaberg-patrioter. De elsker å være her ute!

- Hvordan vet du det?

- Jeg ser det. De smiler trill rundt, sier morfaren og matcher forklaringen i sitt eget ansikt.

- Kjekt?

- Enormt! Vi prøver å avlaste datteren min ved å ha de en gang i uken. Skikkelig morsomt. De var jo spinnville nede på treskedagen på Vistnestunet.

- Kry?

- Enormt! Både av barn og barnebarn. De er det største og viktigste jeg har oppnådd i livet mitt. Å se at barna klarer seg selv, jobber og står på, gir meg stor glede. Da har de tatt vare på verdiene jeg har prøvd å gi dem.

- Og hva er det?

- Stå på. Ville noe. Bidra. Der er de flinke.

- Var du slik selv?

- Her ser du på en uskolert røver. Men jeg vet hva det vil si å jobbe - ja. I all beskjedenhet. Å bidra.

- Eller det vil si, jeg har jo to fag fra teknikken og noen kveldskurs, da, smeller han av selvironisk.

- Jeg var nok den siste generasjonen som kunne slippe unna med det. Det er andre tider og krav til utdanning nå.

- Hva synes du om det?

- Jeg synes i grunnen ikke noe om det i det hele tatt. Jeg tror slike krav vil gjøre at vi dessverre vil miste mange kreative og skarpe hoder som tenker innovativt og gründervirksomhet. Samfunnet består av ulike individer som er ulikt satt sammen, men samfunnstrenden smaler dette mer og mer inn. Han lener seg tilbake. Knuger hendene noe mer fast i kryss.

- Så er jeg kry av det vi har fått til i den grønne landsbyen her. For å vende tilbake til spørsmålet for litt siden.

- Der har vi gjort mye riktig. Heldigvis. Og det tror jeg flere og flere folk ser.

- Men det er ikke så ofte vi ser deg i front her?

- Som sagt - jeg er en beskjeden gutt. Jeg er en ledertype, har alltid vært, men har aldri hatt behov for å stå fremst og vise igjen. Det finner jeg andre flinke folk til å gjøre. Jeg er bak og drar i trådene, og når jeg spør om noe, er det sjelden til aldri folk tør å si nei.

- Hvordan kan det ha seg?

- Fordi jeg har bidratt selv. Så mye jeg bare kan. Og da er det lov å forvente noe av andre også - synes du ikke?

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Tredjepartsaktører

Her finner du informasjon om våre samarbeidspartnere:

Vis mer

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...